Det er ikke mitt liv!

Jeg lever tett innpå mennesker, men det kan føles som om vi lever i parallelle univers. Livene og muligheten er så utrolig ulike. Noen ganger ryster hverdagen meg. Det er nesten som følelsen av å stå på et høyt fjell og trekkes mot bunnen. Dette er en "på kanten av stupet" blogg. 

Jeg hoster og harker. Det er ikke bare i Norge at vinteren er tid for forkjølelser og influensaer. Nettene er kjølige. Støv og sand fra Sahara ligger tett i luften. Det er nesten så man kan smake støvet. Man kan i hvert fall lukte det. Det er perfekte forhold for forkjølelse og infeksjoner av alle slag, for eksempel lungebetennelse.


Et par tvillinger som jeg fikk følge en stund. Da jeg møtte dem var de to år, men så bittesmå. I et halvt år kom mor på besøk til meg hver uke og fikk egg og olje. Sakte men sikkert begynte de å legge på seg og få overskudd til å leke. 

I 2015 døde over 10 717 barn under 5 år i Mali av lungebetennelse. Det er et barn hver time. Selv om vaksinen er gratis og medisinene billige! Mange foreldre har ikke fått med seg at det er billige medisiner. De kvier seg for å gå på sykestua, for de har ikke penger nok til behandling uansett.  Mange tenker at det bare er en uskyldig hoste. Og kanskje begynner det med en liten, uskyldig hoste som aldri går over, og så dør de av det. Det er den nest største dødsårsaken for barn i Mali, etter malaria.

Hvis barnet overlever og blir så gammelt at det skal begynner på skolen, så er det også et håpløst kapittel. Pedagogikk er håpløs gammeldags, klassene er håpløst store og mange lærere har et håpløst nivå. En undersøkelse gjort av Verdensbanken i fjor viste at da lærer og avgangselever på ungdomsskolen fikk samme eksamen, var det bare 30 % av lærerne for niende klasse som fikk bestått på eksamen. Undersøkelsen gjaldt for hele Afrika, men Mali ligger nok ganske langt ned på alle sånne undersøkelser.

Hva er hovedutfordringen for skolene i ditt distrikt? spurte jeg en venn som jobber på skolekontoret i en av bydelen i Bamako. - Skolebøker. Svarte han ganske raskt. - Det skal være gratis skole, men ungene må kjøpe skolebøker og for mange av foreldrene blir det vanskelig. Så de har ingen skolebøker. Og så er det selvfølgelig problematisk med tilgang til vann. Mange skoler har ikke tilgang til rennende vann. Det er en katastrofe for hygienen, og ungene trenger jo å drikke i løpet av skolegangen. Det er forresten et problem at det ofte ikke er doer på skolene. Eller nok klasserom. Ja, eller nok lærere for den del..... Hvordan skal de da kunne lære ungene noe?

Ofte er det ikke nok pulter til alle elevene. De som ikke får plass, må nøye seg med gulvet. 

En venn av meg har vært på besøk et par ganger for å få forbønn. Han er muslim. Det er hele storfamilien hans også. Men han har hatt erfaringer med de kristnes bønner og opplevd at de blir hørt. Han er enkemann på 50 år og har nettopp giftet seg igjen. I det første ekteskapet sitt hadde han ingen barn. Nå ville han at jeg skulle be for at ham og kona. Og underet skjedde. Kona ble gravid. Nå har han en flott sønn på snart et år. 

En kveld hørte jeg at det banket forsiktig på døra. Etter de vanlige hilsningene kom han fram med det egentlige ærendet. - Når du reiser tilbake til Norge, så må du ta sønnen min med deg. Jeg lo det vekk, - Ja, jeg kan ta ham med meg i håndbagasjen! Hva sier kona di til dette? - Hun kommer ikke til å ha noe i mot det, men du må ta ham med deg!

Jeg skjønte at jeg måtte svare litt mer alvorlig. - Du kan da skjønne at det ikke er mulig for meg å ta med meg noen andre sitt barn til Norge. 
- Men han har ingen framtid her. Hva skal han gjøre? Jeg har ikke råd til å sende ham på privatskole og du vet hvor dårlige skolene våre er. Han kommer ikke til å lære noen ting. 
- Men du snakker jo godt fransk selv, og har studert. Du må følge ham opp. Hvis han blir fulgt opp, så ordner det seg sikkert. Han nikket stille og gikk over til å snakke om andre ting. Jeg trodde han hadde gitt opp.

Noen dager senere kom han innom kontoret mitt for å hilse. - Jeg skjønner ikke hvorfor du ikke kan ta med deg sønnen min. Gi ham et liv! Nå begynte jeg å bli opprådd for måter å avvise ham på: - Det er helt umulig. Jeg kan ikke ta med meg et barn som ikke er mitt. Dessuten så ville du mistet sønnen din! Han ville bli helt norsk, han ville ikke ha noe bånd til dere som foreldre. Han ville ikke kunne bambara, og heller ikke fransk. 

- Du skjønner ikke, sa han fortvilet. Jeg måtte vente til jeg var femti år før Gud ga meg en sønn. Jeg kommer ikke til å ha styrke til å være der og rettlede ham. Nå måtte jeg gjøre meg hard. - Han vil ikke være alene, for du har storfamilien din rundt deg. Og dersom Gud har gitt deg en sønn, så får du be om visdom og kraft til å oppdra ham på en god måte.  Han nikket igjen, resignert og litt oppgitt over at jeg kunne være så urimelig og lite sjenerøs. 

En dag manglet en av tvillingene. - Vi ga ham te og hvitt brød, sa foreldrene. Men han døde allikevel. Hadde de enda tatt ham med til sykestua.  

Jeg kan teorien. Det nytter jo ikke å adoptere alle søte barn jeg møter på, selv om det i noen situasjoner har vært fristende. Det er jo ikke på det nivået jeg kan jobbe. Det må gjøres noe for å endre holdninger, skolesystemet, korrupsjonen, forandre samfunnet. Det tar tid. Og på tross av alle gode krefter, så er det så mye som drar i gal retning.  

For de aller fleste barna jeg ser rundt meg nå vil det ta for lang tid. De vil aldri få sjansen til å lære noe ordentlig på skolen, eller få en god jobb med den verdiløse diplomen de får ved endt skolegang. De vil måtte streve for å rake sammen nok penger for dagen i dag og oppleve at deres unger igjen dør av dustete ting som malaria og lungebetennelse. 

Jeg får et glimt av hva som er på den andre siden av kanten på stupet og skjønner dem som slutter i sjuende klasse for å dra å sulte på gullfeltet. Skjønner dem som dytter ungdommene sine ut døra for å få dem gjennom ørkenen og over Middelhavet i en gummibåt. Skjønner faren som ser et håp for sin eneste sønn - å gi ham bort. 

Av og til er hverdagen veldig deprimerende. Men jeg har det privilegiet å kunne ta et skritt tilbake fra stupet, puste rolig og løfte blikket for å fokusere på strukturer og langtidsendringer. For det er ikke mitt liv.  







Kommentarer

Å,det er så vondt og likevel godt å lesa det du skriv. Takk for at du informerer.

Populære innlegg fra denne bloggen

Hvordan kjenne igjen en terrorist?

Det Erna ikke fikk se

Hva nå Mali?