For første gang skulle menigheten feire bryllup. Pastoren hadde aldri gjort det før. Verken brudens eller brudgommens foreldre hadde giftet bort noen før. Bamako kirkedistrikt hadde aldri arrangert bryllup i en av sine kirker før. Og bryllup er seriøse saker. Fallhøyden var stor og nervøsiteten til å ta og føle på.
 |
| Paret som utløste bekymring og nervøsitet langt utover kjernefamilien. De var lykkelige med dagen! |
Det er spennende å følge utviklingen til en menighet. Familier blir knyttet sammen. Det blir feiret barnedåper. Plutselig er ungdommene i menigheten blitt så voksne at det blir snakk om bryllup.
Vi har hatt ungdommer som har giftet seg før i våre menigheter, men da har alltid enten brud eller brudgom vært fra andre kirker, og de har valgt å holde bryllupene der. Nå hadde to ungdommer fra en av våre menigheter funnet hverandre. Det var selvfølgelig en stor glede, men en stor utfordring også for pastorene og familiene. Det viste seg at ingen av dem hadde arrangert bryllup før. Og på den store dagen måtte alt være klart.
Presenninger og stoler ble leid inn, kirken ble pyntet, stoff ble valgt ut til uniform for gjestene, biler og mopeder gjort klart til kortesje. Lørdag morgen, mens brudeparet og noen vitner var hos ordførere, begynte bryllupsgjestene å komme sigende mot kirketunet.
 |
| Unger som venter på at festen skal begynne. |
Plutselig høres er brøl og en støvsky kommer til syne nede i bakken. Det er kortesjen! Jeg hadde blitt bedt om å stille med bil, men hadde høflig takket nei til å være med på det selvmordsforsøket.
I rasende fart og med blinkende lys kjører en rad med biler og mopeder inn på kirketunet. Mopedene steiler og spinner og legger igjen en stor røyksky. Heldigvis kom alle trygt fram.
 |
| Kortesjen med ungdommene som har fulgt brudeparet kan både sees og høres på lang avstand. |
 |
| Brudepikene |
Kirka er stappfull. Jeg har levd i den villfarelsen at kirka er full til jul og påske. Da er vi rundt 200 på gudstjeneste. Under vielsen teller vi 630 personer inne i kirken. Jeg får heldigvis plass ved et vindu, så jeg har luft nok. Men når jeg går gjennom kirka etter gudstjenesten lurer jeg på hvordan gjestene på de bakerste benkene i det hele tatt har fått til å puste. Utenfor sitter de som kom for sent til å kapre seg et sete.
 |
| En sofa er satt inn til brudeparet. Her oppdager jeg brudepikenes funksjon. De står og vifter brudeparet og forloverne gjennom hele seremonien. |
 |
| Kvinnene i menigheten, i uniform, synger en sang til brudeparet. Sangen er stappfull av gode råd for et godt ekteskap. |
 |
| De som er for sent ute får i hvert fall hørt sangen, selv om det er lite de får sett. |
Etter flere sanger fra koret, fra kvinnegruppa, fra familiemedlemmer og fra venner er det tid for preken. Det er en lang preken full av gode råd for livet sammen. Jeg er litt spent, for imamen i bydelen er tilstede på gudstjenesten. Han har aldri vært i et kristent bryllup før, men sitter gjennom hele seremonien. (Han har fått plass ved døra, så han har også luft) Etterpå sier han at han er imponert. - Det er seriøse bryllup de kristne feirer. Det har han nå selv sett.
 |
| Under vielsen kneler brudeparet på et teppe på gulvet. |
Så kommer min favoritt i alle bryllup. Mens brudeparet står i midten, står hele menigheten rundt og synger velsignelsen. Det er et sterkt fellesskap i det å få lov til å velsigne hverandre.
 |
| Med løftede hender velsigner alle brudeparet. |
Etter gudstjenesten er det på tide å finne sitteplass til alle ute og servere ris i olje til mange hundre bryllupsgjester. Et band er leid inn og ungdommen danser til kristne sanger resten av dagen.
 |
| Gjestene må ha mat også. Det skal en del ris til for å mette, 400 - 600 mennesker. |
 |
| Det er ikke noe ordentlig bryllup uten band. |
Sang og musikk er viktig i et malisk bryllup. Første søndagen brudeparet er på gudstjeneste etter bryllupet er det forventet at de kommer fram for å synge en fritt valgt takkesang. Det er en tradisjon som jeg tror mange brudepar i Norge er glad for at vi ikke har innført her.
Kommentarer