Er Jesus veien?
I det siste har jeg hørt flere fortelling som alle handler om bibelverset hvor Jesus sier at :"Jeg er veien, Sannheten og Livet." Noen har trengt flere hint for å forstå bibelteksten. Kan drømmer gi svaret?
Dette er historien om Burema. Han heter ikke egentlig Burema, men i denne historien gjør han det. For sikkerhets skyld. Burema vokste opp i en muslimsk familie. Mens han gikk på fransk skole, ble brødrene sendt på koranskole. Han likte å lære og han likte å lese. Da han var ferdig med ungdomsskolen dro han ut i verden for å finne arbeid. Han endte opp på en byggeplass i Gabon. Der ble han overrasket over at mange av kameratene på arbeidsplassen var kristne. Burama kjente ingen kristne fra før og visst ikke at det fantes afrikanere som var kristne. Men disse snakket om troa si med stor overbevisning.
Hver dag, fem ganger om dagen, ber muslimer om at Gud må vise dem den rette vei. Burema var blitt urolig av det kameratene sa om Jesus. En dag ba han: Kjære Gud, vis meg hva som er sannheten og hva som er den rette veien for å komme til deg. Er det Muhammed eller er det Jesus? Den natten hadde han en drøm. Han så en person kledd i hvitt komme mot seg. Burema sto sammen med mange andre, og denne personen gikk fra person til person og ga dem noe. Da han kom fram til Burema strakte han også ut hendene, men mannen så på ham og ristet på hodet og sa: Det er bare de som tilhører meg som kan få! Da Burema våknet var han urolig. Han visste at det ikke var Muhammed som hadde vist seg for ham. Men skulle han begynne å tro på Jesus liksom! Det var et stort steg.
Vaner og tradisjoner er det vanskelig å endre på. Burema ristet av seg drømmen og fortsatte livet sitt. Han reiste hjem, giftet seg, fikk barn. 18 år gikk. Men han var fremdeles opptatt av å ta religionene på alvor og brukte mye tid på å lese i Koranen. En dag kom han over et vers som han ikke hadde lagt merke til før. Det stod at Jesus var Guds ord. Det er ikke noe som sies om noen av de andre profetene. Han begynte å spørre imamen og de eldre i landsbyen hva dette kunne være, men fikk beskjed om å ikke gå for dypt i akkurat det verset. Misfornøyd med svaret tok han med seg familien og flyttet til en landsby der han visste at det var en kirke. Der fikk han seg en Bibel. Han begynte å lese den, og sammenlignet Bibelen og Koranen.
En dag kom han fra til Johannes 14,6. Der sier Jesus: Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Far uten ved meg. Han ble helt slått ut av de ordene. Dette var det han hadde lett etter hele tiden. Hvis Jesus er veien til Gud. Da trenger vi jo ikke lete noe annet sted! Han gikk til kirken og ga beskjed at han nå var klar til å bli døpt. Senere har han fortalt at muslimene i byen sendte noen imamer for å snakke ham til rette, men han begynte å vise dem stedene i Koranen og Bibelen som hadde ledet ham til å tro på Jesus. De hadde ikke noen gode argumenter mot ham og etter det skygget de unna.
Den dagen Burema ble døpt var det også nattverd i kirka. (Som er et under i seg selv, for det er fryktelig sjelden nattverd i kirkene i Mali.) Han som ledet gudstjenesten sa: Nå kan alle døpte komme fram og ta i mot Guds gave. Der han stod sammen med de andre i menigheten fikk plutselig Burema forklaringen på drømmen han hadde hatt 20 år tidligere. Bare det at denne gangen gikk ikke gaven forbi ham.
I dag er Burema i praksis for å bli pastor i nettopp den menigheten hvor han først fikk tak i en bibel.
 |
| Dåp i Mali |
Dette er historien om Burema. Han heter ikke egentlig Burema, men i denne historien gjør han det. For sikkerhets skyld. Burema vokste opp i en muslimsk familie. Mens han gikk på fransk skole, ble brødrene sendt på koranskole. Han likte å lære og han likte å lese. Da han var ferdig med ungdomsskolen dro han ut i verden for å finne arbeid. Han endte opp på en byggeplass i Gabon. Der ble han overrasket over at mange av kameratene på arbeidsplassen var kristne. Burama kjente ingen kristne fra før og visst ikke at det fantes afrikanere som var kristne. Men disse snakket om troa si med stor overbevisning.
Hver dag, fem ganger om dagen, ber muslimer om at Gud må vise dem den rette vei. Burema var blitt urolig av det kameratene sa om Jesus. En dag ba han: Kjære Gud, vis meg hva som er sannheten og hva som er den rette veien for å komme til deg. Er det Muhammed eller er det Jesus? Den natten hadde han en drøm. Han så en person kledd i hvitt komme mot seg. Burema sto sammen med mange andre, og denne personen gikk fra person til person og ga dem noe. Da han kom fram til Burema strakte han også ut hendene, men mannen så på ham og ristet på hodet og sa: Det er bare de som tilhører meg som kan få! Da Burema våknet var han urolig. Han visste at det ikke var Muhammed som hadde vist seg for ham. Men skulle han begynne å tro på Jesus liksom! Det var et stort steg.
Vaner og tradisjoner er det vanskelig å endre på. Burema ristet av seg drømmen og fortsatte livet sitt. Han reiste hjem, giftet seg, fikk barn. 18 år gikk. Men han var fremdeles opptatt av å ta religionene på alvor og brukte mye tid på å lese i Koranen. En dag kom han over et vers som han ikke hadde lagt merke til før. Det stod at Jesus var Guds ord. Det er ikke noe som sies om noen av de andre profetene. Han begynte å spørre imamen og de eldre i landsbyen hva dette kunne være, men fikk beskjed om å ikke gå for dypt i akkurat det verset. Misfornøyd med svaret tok han med seg familien og flyttet til en landsby der han visste at det var en kirke. Der fikk han seg en Bibel. Han begynte å lese den, og sammenlignet Bibelen og Koranen.
En dag kom han fra til Johannes 14,6. Der sier Jesus: Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Far uten ved meg. Han ble helt slått ut av de ordene. Dette var det han hadde lett etter hele tiden. Hvis Jesus er veien til Gud. Da trenger vi jo ikke lete noe annet sted! Han gikk til kirken og ga beskjed at han nå var klar til å bli døpt. Senere har han fortalt at muslimene i byen sendte noen imamer for å snakke ham til rette, men han begynte å vise dem stedene i Koranen og Bibelen som hadde ledet ham til å tro på Jesus. De hadde ikke noen gode argumenter mot ham og etter det skygget de unna.
Den dagen Burema ble døpt var det også nattverd i kirka. (Som er et under i seg selv, for det er fryktelig sjelden nattverd i kirkene i Mali.) Han som ledet gudstjenesten sa: Nå kan alle døpte komme fram og ta i mot Guds gave. Der han stod sammen med de andre i menigheten fikk plutselig Burema forklaringen på drømmen han hadde hatt 20 år tidligere. Bare det at denne gangen gikk ikke gaven forbi ham.
I dag er Burema i praksis for å bli pastor i nettopp den menigheten hvor han først fikk tak i en bibel.
Kommentarer