Glimt fra 17. mai i Mali

Jeg er glad i 17. mai og feiring og tradisjoner. Feiringen i Mali var annerledes på mange måter, selv om flere av de rette elementene var med. Når folk trekker på seg lange ullsokker og flere lag vadmel i 40 grader. Da blir jeg mektig imponert! 

Her i Mali er det merkelig nok få som stopper opp ved datoen 17.mai. Jeg har kanskje neglisjert datoen litt selv, men nå har ting endret seg. Vi har fått norsk ambassade i Mali, som vet å markere dagen ordentlig. De er rett og slett skikkelig flinke på fest! I tillegg landet rundt 60 norske soldater i Bamako i begynnelsen av mai. (Jeg har registrert at det har blitt lagt merke til i norske media). Så nå kunne vi skikkelig feire. 

Det er ikke lett å ta gode selfies mens man går i tog! 

Bare en liten parentes først: To uker før 17.mai skulle jeg reise vestover sammen med noen kolleger fra Norge. Kvelden før hadde jeg hørt på radioen at to franskmenn var kidnappet i Benin. Det lå nok litt i bakhodet. I hastverket med å komme avsted mistet jeg telefonen i gulvet. Skjermen sprakk og nektet å lystre mer. Da så jeg at jeg hadde fått tre meldinger fra ambassaden kvelden før. Jeg fikk jo ikke åpnet telefonen for å lese dem, men jeg så litt av den siste meldingen. Og om dere fremdeles har folk i Vest-Mali..... Så hva? Så må de evakueres umiddelbart? Så har vi fått skumle meldinger? Hva med vår tur nå? Jeg lette febrilsk fram nettbrettet fra kofferten og leste en hyggelig melding som inviterte oss til 17. mai feiringen. Den siste meldingen lød: Og om dere fremdeles har folk i Vest-Mali, vil vi selvsagt også invitere dem! Det tok litt tid før jeg fikk ned adrenalinnivået igjen. Men så hadde jeg i hvert fall blitt skikkelig våken. 

Dagen begynte med lunsj i den norske militærleiren "Bifrost". Her skulle jeg hatt med bilde av lunsjen, men jeg var alt for satt ut og alt for opptatt med å spise. Der var laks og reinsdyrfilet, alle slags silder og salater. (En av soldatene sa de fikk så mye laks at de hadde begynt å tro at det var den maliske nasjonalfisken. Jeg som later som om jeg ikke liker fisk her i Mali, men laks som er beinfri og skinnfri og godt krydret.... Det var himmelsk!) Til dessert var det norsk sjokolade og kransekake! (En hemmelig kilde utbrøt at det var den beste kransekaka hun hadde spist. Mye bedre enn den de fikk hjemme. På grunn av familiefreden ville hun ikke stå fram med fullt navn og bilde.)


Det blir ikke noe ordentlig 17. mai uten tog. Her hadde organisasjonskomiteen gjort en ordentlig jobb, og til og med fått med et militærkorps fra Benin. Egentlig synes jeg det er ganske pinlig å gå i tog i utlandet. Men det er noe med det, når man har ordentlig korps og går sammen med en gjeng militære og man marsjerer inne på et avstengt område, så var det helt greit. De svenske soldatene slengte seg med i toget. Nederlenderne stod og gliste. Soldatene fra Bangladesh så rimelig overrasket ut.

Den norske ambassadøren Ole Lindemann holdt tale og trakk linjer fra den norske grunnloven til arbeidet her i Mali med å revidere grunnloven. Både ambassadøren og fruen gikk i bunad hele formiddagen og hele kvelden. Der jeg stod i min sommerkjole og kjente svetten renne i strie strømmer, kunne jeg ikke annet enn å bli imponert over innsatsen for fedrelandet.


Etter sekkeløp og skyting på blink (jeg avstod høflig fra begge deler) var det servering av is fra Hennig-Olsen (!), enda mer kransekake og sjokolade og bløtkake.  I tillegg til maten så var det jo også veldig flott å være sammen med så mange hyggelige nordmenn, og nordmenn som ikke bare er misjonærer. "Det er så fascinerende å snakke med deg, for det gir innblikk i en helt annen verden!" sa jeg til en av soldatene jeg møtte der. "Ja, takk det samme!" svarte han. Og jeg tror det er sunt å få innblikk i andres verden.


Et stykk lykkelig misjonær

På kvelden var det mottakelse på den norske ambassaden. Det var ordentlig fest med over 200 gjester. I fjor var jeg ganske skremt over å befinne meg i så uvante omgivelser. Nå har jeg fått opparbeidet meg litt kulturkompetanse og var mer  fascinert over å befinne meg på samme område som alle disse ambassadørene, ministrene, militære og andre viktige folk (jeg synes jeg så et glimt av malis rikeste mann...).

Jeg blir ofte litt flau over floskeler som frihet og solidaritet. Men å feire grunnlovsdagen i et land som mangler så mye av det vi tar for gitt gjør meg både stolt og takknemlig.

Jeg fikk ikke tatt noen bilder på mottakelsen,
men her er bilde av en av blomsteroppsatsene som jeg fikk ta med hjem. 

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Det Erna ikke fikk se

Gjenbuksmisjonærer

Rødt er djevelens farge!