God påske eller da Jesus trampet i salaten!
Har du hørt bibelhistorien om da Jesus plantet foten i matfatet? Det hadde ikke menigheten min i Mali heller, men det er ikke så lett å formidle når vi ikke ser med samme briller.
Vi har nettopp feiret påske. Som alltid syns jeg det er flott å oppleve gleden og fellesskapet i menigheten på sånne store festdager. Det er mye sang. Det er vitnesbyrd om det Gud har gjort for oss i løpet av året. Det er en boblende glede som smitter, selv om jeg har litt mindre utholdenhet på sangene og dansene enn mange andre i menigheten. Og så er det like flott hvert år å se hele menigheten komme i like klær.
På langfredag hadde vi dåp av 17 ungdommer. Da går man liksom inn i påsken i medvind! I forkant av dåpsgudstjenesten var det en samling for alle dåpskandidatene. Der fikk de litt informasjon om hva som kom til å skje og hvordan det skulle skje, og litt formaninger. Det viktigste å huske på er å ikke skrike når du går ned i det veldig kalde dåpsbassenget. Og ikke få panikk! Det er alltid en pastor i nærheten. (Veldig viktig informasjon for folk fra ørkenlandet Mali.)
Første påskedag skulle jeg preke. Nå har jeg fått meg noen flotte påskefigurer. De brukte jeg som utgangspunkt for prekenen. Jeg var veldig fornøyd med min kreative innfallsvinkel da jeg planla dette. Det meste gikk ganske greit, men en av figurene var litt vrien.
Figur forestiller Jesus som vasker en av disiplenes føtter på Skjærtorsdag. Jeg synes det er en nydelig figur, men jeg måtte lirke lenge før menigheten klarte å se hva det var. «Det er to menn som sitter og spiser sammen, og så har en plassert foten i matfatet?» var det litt nølende svaret jeg fikk etter hvert. Når de først hadde sagt det, så kunne til og meg jeg se at det var akkurat det det var. To menn sitter på huk og spiser sammen, slik de ville spist sammen her, og den ene har foten i matfatet. Det er en veldig lite kjent historie fra Bibelen. Jeg tror nesten det må være en heller ukjent apokryf skrift. Da vi fikk oppklart at det ikke var et matfat, men et vaskefat, gikk alt så mye bedre. Igjen: KULTUR! Det overrasker meg stadig.
Samtidig med festen og gleden, så går det en undertone av uro. Det er noe som har vokst fram de senere årene. I forkant av jul og påske er det mye bønn om at det enda en gang må gå bra. At vi må få feire høytiden i glede. At det ikke må skje noe. Derfor gjorde nyhetene om angrepene på kirker på Sri Lanka så stort inntrykk. Fordi det kunne skjedd her. Men det gjorde det ikke. Og vi kan glede oss, se fram til neste søndag, neste fest og fortsette å be om at vi må få feire den i fred og glede. Velsignelsen som alle sier til hverandre på en festdag: Må Gud la oss få feire neste år også i fred og med god helse! er ikke bare en frase. Det er et oppriktig ønske og ikke en selvfølgelighet.
Det er 7 år siden islamister fikk ordentlig fotfeste i Mali. Selv med store FN-styrker i landet, så er det stadig angrep på militære, administrasjon og sivile. Enn så lenge har ikke kirkene eller de kristen blitt angrepet direkte, men situasjonen i nabolandet Burkina Faso bekymrer. Der har to spanske prester blitt drept i vår, en i februar og en i mars. Søndag 28. april kjørte ti bevæpnede menn opp til en kirke og skjøt løs akkurat i det folk var på vei ut etter gudstjenesten. Foreløpige tall sier seks drepte. Dette er de samme gruppene som opererer i Mali, så det er ikke så usannsynlig at det skulle skje her. Men enn så lenge nyter vi (sør i Mali i hvert fall) å kunne samles åpent og trygt.
 |
| Noen av barna på gudstjenesten i påskeuniform. |
Vi har nettopp feiret påske. Som alltid syns jeg det er flott å oppleve gleden og fellesskapet i menigheten på sånne store festdager. Det er mye sang. Det er vitnesbyrd om det Gud har gjort for oss i løpet av året. Det er en boblende glede som smitter, selv om jeg har litt mindre utholdenhet på sangene og dansene enn mange andre i menigheten. Og så er det like flott hvert år å se hele menigheten komme i like klær.
 |
| To søstre poserer for fotografen |
På langfredag hadde vi dåp av 17 ungdommer. Da går man liksom inn i påsken i medvind! I forkant av dåpsgudstjenesten var det en samling for alle dåpskandidatene. Der fikk de litt informasjon om hva som kom til å skje og hvordan det skulle skje, og litt formaninger. Det viktigste å huske på er å ikke skrike når du går ned i det veldig kalde dåpsbassenget. Og ikke få panikk! Det er alltid en pastor i nærheten. (Veldig viktig informasjon for folk fra ørkenlandet Mali.)
 |
| Samling utenfor kirken der dåpskandidater får siste informasjon før gudstjenesten. |
Første påskedag skulle jeg preke. Nå har jeg fått meg noen flotte påskefigurer. De brukte jeg som utgangspunkt for prekenen. Jeg var veldig fornøyd med min kreative innfallsvinkel da jeg planla dette. Det meste gikk ganske greit, men en av figurene var litt vrien.
Figur forestiller Jesus som vasker en av disiplenes føtter på Skjærtorsdag. Jeg synes det er en nydelig figur, men jeg måtte lirke lenge før menigheten klarte å se hva det var. «Det er to menn som sitter og spiser sammen, og så har en plassert foten i matfatet?» var det litt nølende svaret jeg fikk etter hvert. Når de først hadde sagt det, så kunne til og meg jeg se at det var akkurat det det var. To menn sitter på huk og spiser sammen, slik de ville spist sammen her, og den ene har foten i matfatet. Det er en veldig lite kjent historie fra Bibelen. Jeg tror nesten det må være en heller ukjent apokryf skrift. Da vi fikk oppklart at det ikke var et matfat, men et vaskefat, gikk alt så mye bedre. Igjen: KULTUR! Det overrasker meg stadig.
Samtidig med festen og gleden, så går det en undertone av uro. Det er noe som har vokst fram de senere årene. I forkant av jul og påske er det mye bønn om at det enda en gang må gå bra. At vi må få feire høytiden i glede. At det ikke må skje noe. Derfor gjorde nyhetene om angrepene på kirker på Sri Lanka så stort inntrykk. Fordi det kunne skjedd her. Men det gjorde det ikke. Og vi kan glede oss, se fram til neste søndag, neste fest og fortsette å be om at vi må få feire den i fred og glede. Velsignelsen som alle sier til hverandre på en festdag: Må Gud la oss få feire neste år også i fred og med god helse! er ikke bare en frase. Det er et oppriktig ønske og ikke en selvfølgelighet.
Det er 7 år siden islamister fikk ordentlig fotfeste i Mali. Selv med store FN-styrker i landet, så er det stadig angrep på militære, administrasjon og sivile. Enn så lenge har ikke kirkene eller de kristen blitt angrepet direkte, men situasjonen i nabolandet Burkina Faso bekymrer. Der har to spanske prester blitt drept i vår, en i februar og en i mars. Søndag 28. april kjørte ti bevæpnede menn opp til en kirke og skjøt løs akkurat i det folk var på vei ut etter gudstjenesten. Foreløpige tall sier seks drepte. Dette er de samme gruppene som opererer i Mali, så det er ikke så usannsynlig at det skulle skje her. Men enn så lenge nyter vi (sør i Mali i hvert fall) å kunne samles åpent og trygt.
Kommentarer