Mannefri kvinneleir

Det danses, subbes, klappes og ristes. Salen er full av lyd fra over 40 damer som synger av full hals og tromming som energisk prøver å overdøve sangen. Jeg er på kvinneleir sammen med damer fra nesten alle menighetene i Normisjons samarbeidskirke, EELM.



Damene i en litt roligere fase av leiren.

Da misjonærene hadde konferanse her i slutten av februar, snakket vi om at det var litt trist at det er så lite som skjer blant kvinnene. Siste dagen av konferansen hadde vi et fellesmøte med damene i EELM. De etterlyste også leir. Vi forklarte at vi dessverre ikke har misjonærer som kan arrangere leir nå, men dersom de kunne arrangere en leir, kunne vi støtte med transporten. Dagen etter fikk vi en invitasjon til leir og to måneder senere har noen og 40 kvinner kommet seg til bibelskolen med tog, bil og buss og noen på moped. Alle er klare for noen dager sammen.

Den første dagen startet litt forsinket. Damene fra Bamako kom med nattoget og var ikke fremme før kl åtte. Undervisningen ble utsatt en time og begynte ikke før nærmere 9. Nå er klokka rundt seks på ettermiddagen. Vi har hatt en full dag, bortsett fra en times pause i lunsjen midt på dagen, når det er som varmest.

Nå begynner det å skumre og det er egentlig tid for å gå og vaske seg og gjøre seg klar til kveldsmat, men så ble noen av damene bedt om å ta en siste sang før vi skulle gå hver til vårt. Under sangen tok noen til å danse og siden har de vært umulige å stoppe. Damer som har sittet høflig avmålt hele dagen, subber plutselig i ring mens de spretter med rompene og vifter med armene. De mest spretne får hurra- og hallelujarop fra forsamlingen. Det er damene fra storbyene som leder an, mens de som kommer lengst inne fra bygdene sitter litt betuttet og ser på det hele. Men etter to dager sammen er de også med i dansen!
 





Støvet føk og svetten silte, men dansen hadde såvidt begynt.
 

 



 

Det ble ikke bare dansing og synging. I løpet av de dagene leiren varte fikk vi mye bra undervisning. Det ble tid til å snakke med gamle og nye venner. Vi hadde bibelstudier og teater. Og masse god mat og te!

 



Det ble også tid til litt samtale. Her er misjonær Karina Lassen, sammen med Sambou og datteren.

Studier av bibeltekstene. Disse damene, som faktisk kan lese, kommer fra Kamerun og Bamako. 

Damene hadde dramatisert noen kvinnehistorier fra bibelen.
Her er kvinne som ble grepet i ekteskapsbrudd. 

Englene ved siden av steinen som er rullet bort. 

Leiren hadde som tema: Gud elsker kvinnen! Egentlig ville kvinnene ha en pastor med for å undervise, men da grep en av de nordiske misjonærene inn. Dersom vi skulle undervise at kvinner er i stand til å ha en plass i kirken og familien, måtte vi også vise at damene er i stand til å organisere en leir helt selv. Og det ble en flott leir, der damene stod for undervisning, organisering, innkjøp og budsjett.

En liten misforståelse ble ryddet av veien. Siden den vestlige misjonæren hadde insistert på at "vi kan selv", var alle menn blitt forbudt på området. Leiren ble holdt på Normisjons bibelskole og jeg undret meg litt over hvorfor rektor ikke kom og hilste på oss engang. Til slutt ble misforståelsen oppklart. Det var ikke meningen at det skulle være et totalforbud for menns tilstedeværesle. Et par menn fikk lurt seg inn i salen siste dagen.

Nyagali, en av kvinnene som hadde undervisning. 

Men under evalueringen kom spørsmålet opp igjen fra en dame fra Bamako. Hvorfor hadde vi ikke fått en mann til å undervise? Det hadde gitt litt mer seriøsitet til temaet. En av våre kamerunske misjonærmedsøstre hang seg på. Hvorfor var det ikke en mann som ledet leiren? Det var ikke bra at det bare var kvinner som ordnet. De kunne så lett glemme ting. Vi burde hatt en pastor med for å lede arbeidet, gi råd og fortelle hvordan det burde være. Etter at vi hadde hatt flere vellykkede dager sammen ble jeg litt sjokkert over det jeg hørte. Og jeg tenker at det ikke bare er mennene som holder kvinnene nede her. De gjør et godt arbeid selv. Men det er en hårfin balanse mellom å gi kvinnen tro på seg selv og begynne med vestlig propaganda.

Tid for avskjed og pakking av biler. Det skal endel rutine og tenkning til før en kan stue inn
det som trengs av folk og utstyr oppå og inni bilene.