Visumkrøll

Jeg er veldig glad og takknemlig for at Normisjon har valgt å starte opp arbeid i Senegal også, i tillegg til Mali. Men ulempen med å være i to land er at man også må ha visum til to land. Her har Senegal vært litt vanskelige. I fjor innførte de biometrisk visum. Det vil si at man må ha bilde og fingeravtrykk i visumet og plutselig kunne man bare få visum i hovedstaden, Dakar, som er veldig langt fra grensen mot Mali, der vi arbeider. Men nå hadde jeg hørt at det gikk an å få tak i visum på grensen mellom Mali og Senegal, og sammen med Kristian og Møyfrid Moskvil la jeg ut på tur for å sjekke. 

Vi hadde nettopp vært på kvinneleir, som står så vakkert omtalt i et tidligere blogginnlegg, og tenkte at dette var en gylden anledning til å ta en liten omvei hjem igjen. Vi hadde hørt helt sikre og bekreftede rykter om at det var et motorproblem på ferja som skulle ta oss noen hundre meter over Senegalfloden, så vi bestemte oss for å være tidlig ute. Klokka 6.30 stod vi ved vannkanten for å være sikre på å komme med på første turen. Selv om vi var tidlig ute, var vi ikke først ute. En minibuss og en lastebil stod foran oss i køen.

Soloppgang over floden. Og vi er dessverre ikke først i køen. 

I et skur der ved elvebredden fikk vi kjøpt litt frokost, kaffe med masse melk og sukker (egentlig mest melk og sukker) og egg stekt i olje. Litt engstelige var vi jo for å rigge oss for godt til når båten kunne gå når tid som helst, men vi fikk spise frokost helt i fred.



På tur med familien Moskvil. Det er igrunnen en munter familie.

Det går en times tid. På ferja står det en del menn og diskuterer, ser ned i motoren. Kristian prøver seg en tur for å hilse og høre hva som er planene framover. Men han kommer slukøret tilbake. Vi har en liten rådslagning og bestemmer oss for å prøve med kvinnelist. Jeg spaserer inn på ferja og hilser. Litt spredt mumling. Men jeg får i hvert fall opplyst at ferja kommer til å gå. Snart. Men ikke ennå. Senere.

Der lå ferja, men akk så rolig og uten hastverk. 

Klokka nærmer seg 9. Alle trærne har knudrete stammer og er ikke mye å sitte på. Men vi oppdager en metallbjelke som godt kan gjøre nytte som benk, en stund i hvert fall.



To timers venting og fremdeles like blide. Selv om muligheten for å komme helt fram i løpet av dagen
 begynner å virke litt urealistisk. 



Det ble jo litt liten tid til bibellesning tidlig på morgenen. Så nå fikk vi tatt en bibelstund sammen. 

Det er lite som skjer med ferja, men etterhvert blir det ganske mye aktivitet i en mast der ved bredden. To menn står i toppen og et helt lag er med på å rope en lastebil akkurat passe langt fram til at de sakte, sakte får dratt på plass en kabel. Det er utrolig hvordan gammelt og nytt møtes. Her kommer eselkjerrer ned til vannkanten for å hente vann og kvinner står i elva og vasker klær, og så har de samtidig kompetanse og utstyr til å sette opp store høyspentmaster. Vi sitter fascinert og ser på helt til noen roper at vi bør flytte bilene. De står litt nærme masta. I går røk nemlig kabelen når de holdt på. Vi flytter bilene og oss selv. Det føles ikke så trygt lenger å se på arbeidet. (Noen uker senere gikk det ut melding på radioen. Da skulle strømmen skrues på og el-verket ba alle om å holde seg borte fra elva. De var ikke helt sikre på om kablene holdt.)



Kablene må merkes, og noen menn er ute i piroger fester røde og hvite merker til kablene
 før de heises lenger opp. 

Endelig, kl 9.30 får vi beskjed om å kjøre ombord på ferja. Den er rommeligere enn man skulle tro. Tre biler, en minibuss og to lastebiler er det plass til. Pluss et par mopeder og litt folk. Men så er det også stopp. Det hadde ikke vært mulig å få på en moped til. Nervøst legger jeg merke til at våre to biler er de eneste som stoler på håndbrekket og ikke legger steiner og planker under hjulene. En gammel pick up ved siden av meg går som en klokke, men sjåføren har med seg en hjelper som må åpne panseret og skru hver gang de skal starte. Lastebilen bak meg har ikke større tro på at han får starte i det hele tatt dersom han først stopper, så han lar motoren gå over hele overfarten.



Da var det fullt på ferja! Og våre biler er de eneste som ikke sikrer hjulene med steiner og planker. 

Jeg lirker meg mellom bilene for å se meg litt rundt. I motoren ligger verktøyet framme, så det er tydelig at noen har tenkt å forsøke på en slags form for reparasjon. Men for øyeblikket har de gitt opp hele prosjektet. Og båten beveger seg sikkert, om ikke så fort, framover med ren muskelkraft. 

Det kan være hard arbeid å være maskinist på en ferje.

På ferja møtte vi plutselig en person vi kjenner. Oumar går egentlig på bibelskole i Benin, men skolen har hatt noen problemer og de to siste årene har han jobbet for Normisjon. Nå jobber han med lese- og skriveopplæring for fulanere. Han var på vei ut til et alfabetiseringssenter for å se hvordan arbeidet går der. For ikke så lenge siden han var en tur i Senegal. Da ble en i følge hans sendt tilbake til Mali fordi han ikke hadde visum. Nei, Oumar hadde ikke større tro på at det var mulig å få visum på grense, men dersom vi abolutt ville kjøre hele den veien til ingen nytte.... Vi ble litt motløse og begynte å se for oss å måtte reise til Dakar. Det er bare 9 timer ekstra, én vei. 

Kristian og vår venn Oumar

Halvveis over floden, der hvor svartelva og hvitelva møtes for å danne Senegalfloden, er det en landtunge. Det er egentlig vakkert og frodig å se på når vi glir sånn stille forbi. Jeg syns de begynner å snu litt tidlig og rekker akkurat å tenker: "Er båten så lite dyp?" Og så står vi fast i sanda.

Er vi muligens litt nære land her nå?

Eh, ja det er vi! Men det er ingenting som ikke kan løses med rå muskelkraft.

Mannskap mumler og banner, men det er lite høylydt klaging. De bare hopper over bord og begynner å skubbe. Og sannelig får de båten fri. Passasjerene er litt resignerte. De prøver å trekke sammen de få stedene det er skygge og har ingen kommentarer hverken til at vi står fast eller at vi er kommet løs.

Så nærme, men dog så fjernt. Vi ble forbikjørt av småbåter, piroguer, flere ganger.
Det er klart det er enklere å stake en liten båt....

Endelig klokka 10.18, fire timer etter at vi startet turen og 2 timer etter at vi kjørte inn på ferja, kan vi kjøre i land og frese mot grense til Senegal på nylagt asfalt. Visumkontor here we come!

Det sikreste tegnet på at vi nærmer oss grensen er en endeløs rekke av lastebiler (flere km lang) som står parkert mens de venter på å komme gjennom tollen. Tidligere gikk hovedveien på en smal stripe vei mellom lastebiler parkert på begge sider. Nå er det heldigvis lagt til rette for at personbiler kan kjøre utenom. Men dette er altså hovedveien mellom Mali og Senegal.

Så er vi kommet til visumkontoret. Vi har vært veldig i tvil. En sveitsisk misjonær har sagt at det er mulig å få visum her. Men Oumars historie om noen som hadde vært på grenseovergangen for bare noen uker siden og som måtte reise tilbake uten å komme inn i det forgjettede land, svirrer i bakhodet. Når vi kommer inn på visumkontoret ser vi til vår store glede utstyr til å lage biometrisk visum med. Og politiet er veldig vennlige og imøtekommende. Men HVORDAN lage et visum? Det blir etterhvert tydelig at det er ikke så fryktelig mange som har fått laget seg visum her ennå. Men etter at de har vært ute og snakket sammen noen ganger og tatt et par telefoner til Dakar og sjekket at Norge ikke står på listen over kjente terroristland, får vi visum.

Det går bra helt til mitt visum skal skrives ut. Det er så vanskelig å få plassert arket riktig, og når det først kommer ut er bare halvparten av opplysningene med. Men sjefen på kontoret forsikrer om at det ikke har noenting å si. At bilde ikke er helt, at det ikke står hvor det er utstedt, hvilken dato og hvor lenge det er gyldig. Det har ingenting å si. Han bare ser på det og syns det ser bra ut. "Du er veldig vakker frøken. Og dette er et helt greit visum! God tur videre!" Jeg har ikke så mye valg, annet enn å ta med meg det papiret han rekker meg. Og håpe at jeg 1) ikke skal til Senegal på en stund 2) klarer å snakke meg forbi en eventuell ivrig grensevakt. 

Et helt vanlig visum. 

 

Og et litt mindre vanlig visum...