Vann til jul!

desember 17, 2015

I sommer begynte jeg å planlegge et vanntårn sammen med en av Normisjons menigheter i Bamako. Både for å hjelpe de i menigheten med en håpløs vannsituasjon og for å hjelpe dem til å få en inntekt. Nå er endelig en lang ventetid over. Takket være gaver fra mange av dere, er vanntårnet nå ferdig installert. Et styre er på plass og alt ligger til rette for en stor fest i menigheten.

Det er med stolthet i hjerte at jeg kan kjøre den kjente støvete veien opp til kirka og se vanntårnet som rager høyt der oppe ved siden av kirken. I dag er det festgudstjeneste! Temaet for dagen er vann og takknemlighet. Presten leser fra skapelsesberetningen. Før Gud skapte mennesket skapte han kilder med vann slik at vi kunne leve og ting kunne vokse. Det er Gud som gir vann til liv og vekst også i dag. Barnekoret, ungdomskoret, kvinnekoret og "de unge mennene som ikke er med i andre kor"koret, var alle oppe og sang, og det ble til og med danset en del.

Ungdomskoret synger og danser. Selv om gudstjenesten allerede har vart et par timer,
så er ungene på plass for å nyte sangen.

Etter gudstjenesten er det tid for den høytidelige åpningsseremonien. Seremonien skulle egentlig foregå ute ved vanntårnet, men det var ingen som hadde mot på å sitte ute i solsteken midt på dagen, så talene blir holdt inne i kirken. Alle holder taler; kirkens president, en representant for lærerne i bydelen, ordføreren, misjonens direktør (meg) og imamen.

Det var litt spesielt å se imamen på prekestolen i kirken. Han takket for et godt fellesskap og understreket at her er vi naboer og venner. - Vi plasserer ikke folk i bås etter hva slags religion de tilhører. Og nå når menigheten har fått et vanntårn, så er det ikke bare dere som gleder der. Vi som går i moskeen har også fått en gave. Må Gud velsigne dere og vanntårnet! Sa imamen.

Så marsjerer vi i prosesjon ut for å foreta den høytidelige åpningen. - Har du nøklene til pumpa? spør pastoren meg. - Nei, har ikke du dem? hvisker jeg tilbake. -Nei, rørleggeren var her i går og installerte noe, men jeg vet ikke hvem som har nøklene. Så springer han avsted for å lete etter nøkler. Jeg fortsetter sammen med de andre og mumler litt halvhøyt for meg selv om dårlig organisering og planlegging. Og hvordan kan de invitere ordfører, imamer og andre til åpningsseremoni uten å ha sjekket på forhånd at vannpumpen faktisk kan åpnes?

Men før vi kommer så langt som til pumpene skal snoren klippes. Det er Normisjons direktør og presidenten for den lutherske kirken som har fått det ærefulle oppdraget.

Høytidelig klipping av snor!

Ordføreren har fått i oppgave å åpne kranene. Heldigvis har pastoren funnet nøklene, så kranene kan åpnes til stor jubel for alle de frammøtte.

Alle strømmet til for å kjenne på vannet, skylle hendene sine og vaske ansiktet. De eldste først.
Vann er ikke bare greit å ha. Det er en velsignelse. Det er livsnødvendig.

Siste post på programmet var forbønn for vannposten, for menigheten og for naboene som kommer til å nyte godt av vannet.

Menigheten kommer til å selge vannet fra vanntårnet til naboene i bydelen. De har allerede lagt mange planer for hva de ønsker seg for pengene. Nå får de mulighet til å lønne pastoren sin bedre. De vil også kunne bygge et eget rom for søndagsskolen og kanskje kjøpe et solcellepanel til kirken. Men de ser også viktigheten av å bruke vannet som et vitnesbyrd om hva kirken står for. De har bestemt seg for å selge vannet billigere enn det andre gjør. Og denne første dagen ble vannet delt ut helt gratis!