Det Erna ikke fikk se

Statsminister Erna Solberg har vært på besøk i Mali. Det er jo veldig stort! Det er faktisk første gang en norsk statsminister er på besøk her i landet. Men hun har kort tid. Innimellom alle besøk til ministere, FN-ledere og soldater, så ble det ikke tid til å se alt. Dette er hva hun kunne ha fått sett hos oss. 

Hvis Erna hadde vært på statsbesøk til Normisjon så kunne hun fått møte tre unge og veldig motiverte menn: Makan, Moussa og Ousmane. De arbeider i et prosjekt som har det klingende navnet La oss forandre Tomora, og som passer perfekt for den sittende regjeringens politikk med å begrense innvandring til Europa og skape arbeidsplasser lokalt. I bistandsprosjektet jobber Normisjon sammen med den maliske organisasjonen Ikke reis over havet (NPPM = Ne Pars Pas en Mer)

Litt oppstilt, men de er ganske livlige og koselige sånn til vanlig.
(Fra høyre: Moussa Sissoko, Makan Diakité og Ousmane Kanouté.) 

Makan er veldig fornøyd med å ha fått støtte til dette prosjektet.  

Makan Diakité er den som tok initiativet til organisasjonen Ikke reis over havet. Han er fra Kayes-regionen i Vest-Mali. Regionen som er kjent for sin lange tradisjon med unge menn som reiser for å ta arbeid andre steder. De reiser for å sikre seg økonomisk, for å få penger nok til å trygge familiene, gjøre livet bedre, eller for å få råd til å gifte seg. For noen lykkes det, mange blir borte underveis eller de kommer hjem etter flere år på vandring - uten penger. Makan hadde sett alt for mange unge fra sin kommune drukne i forsøket på å komme seg over til Europa fra Nord-Afrika. I 2015 druknet også en av hans nærmeste venner. Da bestemte han seg for å gjøre noe. Han fikk med seg flere unge for å begynne å snakke om problemet og forsøke å finne løsninger.

Målet for prosjektet er ikke bare å få ungdom fra å reise, men å gjøre kommunen til et mer attraktivt sted å være ved at «kommunen er forandret av ungdom som er tilstede, aktive og engasjerte!»  Vi ønsker at ungdom skal se på seg selv som en ressurs og se at de har muligheter for å forandre både sin egen hverdag og lokalsamfunnet.

Ikke reis over havet har allerede holdt møter lokalt for å snakke om problemet med de som forsøker å komme seg ulovlig over landegrenser. I begynnelsen møtte de mye motstand. "Det er et tabu å snakke om det," sier Makan. "Mange av de mest innflytelsesrike familiene i området har brødre, sønner, fedre i utlandet som sender hjem mye penger. Når vi først kom og begynte å stille spørsmålstegn ved dette, så fikk vi mye motstand. Nå går det lettere."

For det er ikke bare utferdstrang hos de unge mennene som driver dem avsted. Mødre og koner presser også på for at deres sønner og ektemenn skal reise ut og kunne sende dem penger til å bygge større hus, leve bedre.  Ousmane, en av de som nå jobber i prosjektet og som også tidligere har vært aktiv i Ikke reis over havet, sier: "Da jeg var ferdig med studiene mine fikk jeg ikke jobb i Bamako, så jeg reiste hjem til landsbyen for å dyrke. Mange synes jeg er dum som ikke prøver å emigrere, men jeg er den eneste sønnen til moren min. Hvis jeg blir borte, hvem har hun da igjen for å støtte seg?" Han vet hva han snakker om. Faren var i flere år borte fra familien på jobbsøking i et annet afrikansk land. Han var syk da han kom tilbake, og døde mens Ousmane ennå var ung. Men avgjørelsen om å bli har kostet. Ousmane fikk nei fra flere jenter før han endelig ble gift. "De ville ikke ha en som var så tydelig på at han ville gjøre noe lokalt og ikke reise til Europa."  

Ousmane tror på en framtid hjemme i landsbyen. 

Det viktigste vi gjøre nå er å arbeide med ungdomsgrupper for å diskutere problematikken med ulovlig emigrering. Er det verd å ta risikoen? Hva skjer med samfunnet og familiene hjemme når alle unge menn drar? Er det mulig å skape seg en framtid på landsbygda? Hva er den enkeltes ansvar for utviklingen i kommunen? 

Prosjektteamet er også ivrige på å komme igang med å gi ungdom undervisning som kan hjelpe dem til å skape arbeidsplasser. Det har vært mye fokus på emigrering i det siste og flere andre organisasjoner jobber allerede med å skape arbeidsplasser. Her kan vi lære av dem. En av smedene i landbyen får for eksempel støtte for å ta inn lærlinger. Når de er utlært kan de starte sitt eget verksted, men de må love å ta inn lærlinger selv også. 

Størstedelen av befolkningen lever av jordbruk. Med mindre regn de siste årene har det blitt mindre avlinger, og noen ganger visner alt før det blir modent. Det er en viktig del av prosjektet også å få folk til å bruke bedre metoder og bedre såkorn. Skal vi få ungdom til å bli værende kan det ikke bare akkurat gå rundt. De må se at de får igjen for den innsatsen de legger ned. De må tjene penger på det. 

Dette er noe av det jeg kunne ha fortalt statsministeren. Hvis jeg hadde møtt henne da....

Link til informasjon om prosjektet på Normisjon sine sider. www.normisjon.no