Glendrangeposten

Hærens dag I forrige uke var det hærens dag, og fridag. Da fikk jeg endelig satt meg ned for å skrive et innlegg til bloggen. (Og så har jeg brukt en uke på å komme meg på nettet lenge nok av gangen til å legge ut innlegget.) Jeg vet ikke om den maliske hæren er så mye å feire, men for et par uker siden fikk jeg en merkelig mail fra en dansk prest som skulle til Mali. Det viste seg at han var feltprest og skulle være et par uker i Mali for de danske FN-styrkene som er her. Danskene er visst spesialister på flydropp og de var ganske tidlig inne med støtte til FN- styrkene her. Så i to dager fikk jeg komme på hotell som huset 45 danske FN-soldater og spise i en spisesal hvor det stod «Reservert det Kongelig Danske Flyvåpenet». Jeg fikk innblikk i en helt annen verden, og et helt annet Mali. Siden disse soldatene ikke hadde vært så mye utenfor hotellet, annet enn på jobb, tok jeg med meg to av dem på gudstjenesten i en av Normisjons kirker. De var ganske imponert over s...

Flyet fra Paris var smekkfullt. Utslitt etter siste pakkeinnsats før jeg drog hjemmefra, sank jeg ned i setet og tenkte at for en gangs skyld skulle jeg prøve å få sove litt på flyet. Da tok passasjeren i nabosetet opp telefonen og begynte å prate. Det var ikke høyt eller sjenerende eller noe. Han satt bortvendt og mumlet i telefonen, men jeg syns å gjenkjenne noen x-er som er så typisk for kassonke. Jeg kunne ikke dy meg.  Da han la fra seg telefonen igjen, snudde jeg meg mot ham og spurte hvor han kom fra. På kassonke. Han så seg forvirret rundt, stirret litt på meg og begynte å le. «Ja, beklager at jeg spør. Jeg syns jeg gjenkjente kassonke.» Han fortsatte bare å stirre. Endelig fikk han fram: «Og hvor kommer  du  fra?» Jeg kunne fortelle at jeg kom fra en landsby nord for Bafoulabé. Det viste seg at han kom fra samme område, men han hadde bodd i Paris i over 15 år.    Illustrasjonsbilde. To malier på hybelhus i Paris Historien hans var lik så man...

Helt siden TV2 laget serien "Et himla liv" om mine kolleger i Mali, hvor jeg ble avspist med bare et lite minutt på slutten av serien, har jeg drømt om å få mitt eget program. Tenk å komme på TV og få fortalt alle hvor bra det er å være misjonær og hvor viktig Normisjons arbeid i Mali er! Vel, ofte i drømmen er det også blandet inn en nasjonal krise eller en kjekk redningsmann som gjør historien enda mer gripende og rørende. MEN det kan jo være godt av og til å komme på TV uten å ha vist eksepsjonelt heltemot, gjort store dåder også. Og tenk nå har jeg fått muligheten. Rett før jeg vendte nesen nedover mot Mali igjen, fikk jeg spørsmål om jeg kunne tenke meg å være med på Visjon Norge i et program om misjon. Vel, man kan jo bare ikke si nei til sånt. Så her ligger linken (Jeg har ikke og tar ikke noe ansvar for sangene som blir spilt innimellom): Studio Direkte med Therese Glendrange

Nå første uka i desember fikk jeg muligheten til å ta en tur til Kamerun. En av de lutherske kirkene i Kamerun har siden 2008 sendt misjonærer til Mali. Vi har lenge snakket om at det hadde vært spennende å besøke sendemenigheten. Endelig lå alt til rette, og en lørdag formiddag kjørte jeg til flyplassen her i Bamako for å sette avsted sammen med Baba Diarra, lederen for samarbeidskirka vår, EELM. Vi kom ikke så veldig langt. Etter mange timer på flyplassen ble vi endelig sendt videre til Abidjan. Der fikk vi beskjed om at flyet til Kamerun hadde dratt. Neste fly gikk først om to dager. Etter litt sukking og stønning avfant vi oss med vår skjebne, og benyttet anledningen til å møte misjonærer fra NLM og gå på sightseeing i storbyen. Jeg har aldri vært på Elfenbenskysten før, så alt i alt var det ikke så ille. Her er jeg, i Abidjan, sammen med kirkepresidenten, Baba Diarra. Justin Tienou, som til vanlig arbeider i Mali og er medlem i synodestyret i EELM, var på ferie i hjembyen ...

Jeg slutter aldri å undre meg over arbeidsdager i Mali. Selv de som ser ut som om de kan begynne som en helt vanlig dag, kan plutselig bringe med seg overraskelser. Torsdag så lenge ut til å bli en helt vanlig dag, men plutselig står det en gammel mann med to haner på kontoret mitt. Han kom ikke alene. Med seg hadde han Dory Konaré, som tidlligere arbeidet for Normisjon, men som nå har sitt eget trykkeri ved siden av å være ordfører i sin hjemmelandsby. De var kommet for å takke. Regntiden i år har jevnt over vært god her i Mali, men regnet har kommet litt ujevnt. Noen ganger med litt for lange opphold mellom regnbygene og noen ganger med voldsomme regnskyll. I august kom det et voldsomt regnvær her i Bamako. Vannet strømmet nedover fjellsidene rundt byen. Elven som render gjennom byen gikk over sine bredder. Kloakkgrøfter som skulle transportere bort vann var fylt av søppel og fikk ikke unna nok vann. Flere hus bygget av leire seg sammen i fuktigheten. Strømkabler ramlet ned og ...

I Mali legger ingen damer med respekt for seg selv ut på en viktig reise eller forbereder en fest, uten også å sette av tid til å flette håret. Jeg har brukt å flette meg av og til når jeg reiser hjem eller til jul og påske. Da har vanligvis en dame kommet på besøk til meg og brukt hele dagen på å flette meg. Nå ville jeg prøve en ny vri, og lurte på om jeg ikke kunne komme på besøk til en av damene i en av menighetene våre her i Bamako. Jeg snakket med menighetslederne og de mente at dersom jeg gikk på besøk til bare en dame, så kunne de andre bli sjalu. Det var bedre å tilbringe dagen i kirken. Jeg har aldri blitt flettet i en kirke før, men dersom de mente det var best..... En fornøyd Therese med fletteteam med kokkedamer, kordamer og trommeslagere. Lørdag morgen våknet jeg til regnvær. Den første regnværsdagen i år. Det gjorde meg litt urolig, for det er ikke så mange som er ute og går når det regner, men jeg håpte det ville gi seg. Kl 8.00: Det regner fremdeles, og det er ...

En ettermiddag da Karen Ekern og jeg kom hjem etter en tur i byen, satt det en  ung mann og et gammelt par utenfor døra. Etter å ha tatt den vanlige innledningsrunden med hilsninger og hvordan står det til med alle, ble de stille en stund. Så begynte den unge mannen å fortelle.  Broren hadde en kone som nå var gravid. Hun hadde født tre ganger før, men ingen av barna hadde levd opp. Nå var kona på sykestua og sykepleieren der hadde sagt at hun måtte på sykehus i Bafoulabé. Ungen lå feil vei og det ville ikke være mulig å føde i Oussoubidiagna. Så trakk han fram et brev hvor sykepleieren spurte om Normisjon kunne evakuere kvinnen til Bafoulabé. Vår sjåfør var borte akkurat da, så vi spurte litt etter hvor lenge det var til fødselen og når hun måtte reise. Den gamle kona tok ordet og forklarte at svigerdatteren hadde begynt å få rier i løpet av natta, så de måtte til sykehus så raskt som mulig. Men hvorfor kunne ikke sykestua ringe etter ambulansen? Flere komm...