Glendrangeposten

Det begynner å bli kaldt om morgenen, nede i 16 små varmegrader her om dagen. Vinden har snudd og nå er det ørkenvinden - Harmatan, som blåser jevnt og legger igjen et fint støvlag over alt. Fire av lysene er tent i adventsstaken min, men det er ikke mye juleforventning å spore i befolkningen sånn rent generelt. Men litt juleforberedelser har det blitt.  I hele desember har jeg hørt på julemusikk, for å holde fast for meg selv at vi faktisk nærmer oss jul. Det er litt spesielt når radioen min sier: "Å, kom la oss tilbe ham!" mens moskeen to hus nedenfor meg stemmer i "Allahu akbar!" (Gud er stor). Vi er jo forsåvidt enige i hovedideen, men med veldig ulik tilnærming.  Og i julen feirer vi en av de store forskjellene. At Gud faktisk har så stor omsorg for oss at han valgte å bli menneske. Jesus var ikke bare en stor profet og en god mann, han viser oss hvem Gud er og hvordan hans kjærlighet ser ut. Men så var det selve feiringen da... Hvert år organiserer den ty...

Siste torsdag i november feires Thanksgiving i USA.   Det jeg kan om amerikansk kultur har jeg lært fra filmer og TV-serier. Og jeg har aldri helt skjønt dette her med Thanksgiving. Det minner litt om julefeiring, familiemåltidet er med, dekoren er snø, julenisser og glitter, men alliekevl er det ikke jul. Jeg måtte til Mali for å få med meg feiringen. En av fordelene med å bo i storbyen, er at jeg kan være med i et internasjonalt miljø. Så nå er jeg med i en «singel group», eller en bibelgruppe for enestående mennesker. Det var visst opprinnelig mest amerikanere i den gruppen, men nå er det litt av hvert, også et par nordmenn…. Siste torsdag i november er det Thanksgiving, vet jeg nå. Da hadde bibelgruppa en samling. To engelske, to norske, en nederlandsk og tre amerikanske damer samlet til takkefest.  Selvfølgelig er det flott å spise mye god mat sammen, men det viktigste, og det er visst også en thanksgiving-tradisjon, var takkerunden. Alle skulle løfte fram noe...

Normisjon er ikke den eneste norske misjonen som arbeider i Mali. Jeg har allerede tidligere nevnt NLM som arbeider sør for Bamako, men NMS og Frikirken driver også et arbeid i Mali. De arbeider sammen med flere afrikanske kirker inn mot fulanere i Øst-Mali. I høst lurte de på om det var muligheter for å komme og se på vårt arbeid i vest. Selvfølgelig var det det, og helt sist i oktober drog et følge på en malisk radiojournalist, to norske misjonærer, to misjonærer fra Benin og jeg vestover for å hilse på "våre" fulanere.   Vi var først et par dager i Bafoulabé før vi reiste videre oppover til Oussou. Det er i Bafoulabé og området rundt vi har fulanerarbeid. Oussou var mest en bonus for å møte flere av Normisjons misjonærer, se bibeloversettingen som foregår der og hilse på noen av de fulanerkontaktene vi har.  Adama er leder for fulanerarbeidet og han tok imot oss på fulanersenteret som han arbeider ut fra. Det er egentlig et enkelt bygg, men de har et stort skygg...

Forrige lørdag var rundt 20 personer samlet i Bamako. Det var et stort spekter fra unge til godt voksne, både kvinner og menn. De har en ting felles: de ønsker å jobbe for at barn og unge i våre kirker og i kirkenes nærområder skal bli kjent med Jesus. Gruppebilde av deltakere og kursholdere Karina Lassen er ansvarlig for Normisjons barne-og ungdomsarbeid i Mali. Sammen med to av søndagsskolelærere i Bamako arrangerte hun en undervisningsdag for søndagsskoleledere i de fire menighetene vår samarbeidskirke har i Bamako. Tirsdag morgen fikk vi beskjed om at det var et bekreftet ebola-tilfelle på et av sykehusene i Bamako. Vi var litt usikre på hvordan det kom til å påvirke dagen, men bortsett fra en nyinnkjøpt kjele med klorvann ved inngangen til kirken, var det få tegn på uro. Men ingen kom inn på kirketunet uten å vaske hendene først og ingen håndhilser. Dagen begynte litt tregt. En time etter avtalt oppmøte hadde fire personer funnet veien til kirken. Da er det god...

Det var her om dagen, jeg skulle ut og kjøre med Guri Enger. "Håper det ikke begynner å regne," sa Guri. "Neida," sa jeg. "Det ser jo så fint ut." "Det er meldt regn i ettermiddag," insisterte Guri. "På yr?" spurte jeg. "Men ser du ikke hvor fint det ser ut? Det kommer ikke noe regn i dag." Vi startet fra Bamako tidlig om morgenen. Det var dagen etter den store sauefesten og nesten helt folketomt i gatene. "Vi sparte en del tid her," sa Guri. "Det er bra for da kommer vi kanskje fram før regnet." De første 6 timene gikk fort og greit unna, uten problemer av noe slag og snart kunne vi møte M'Boillé, sjåføren vår. Han stod og ventet der asfalten tok slutt og vi skulle ta fatt på 6 mil bushvei. Hver regntid forandrer veiene seg. Lastebiler kjører seg fast og graver store huller i jorder og på bløte steder og mopeder, eselkjerrer og biler begynner å kjøre rundt og finner andre traseer. Så det er vanskel...

Overskriften skulle egentlig stått i store lysende bokstaver, men kanskje trekker bare ordet i seg selv nok oppmerksomhet, EBOLA. For et år siden var det en nesten ukjent sykdom, men siden i vår har det nesten daglig vært reportasjer og bilder på nyhetene. Bildene av helsepersonell i plastdrakter gir assosiasjoner til science fiction filmer om verdens undergang. Man kan jo få panikk av mindre. Men ikke her i Mali. Her er vi skånet fra bilder og reportasjer, og folk flest har vært enige om at viruset nok ikke vil tåle det maliske klimaet.  Det utbruddet som holder på nå startet i februar i Guinea. Det spredte seg raskt til nabolandene Sierra Leone og Liberia. Noen tilfeller har også vært registrert i Nigeria og ett i Senegal, men i begge disse landene har de klart å stoppe epidemien. Stopp ebola! Og opplysning om hvilke telefonnummer man kan ringe  for informasjon og for å melde om mistenkte tilfeller.  Ebola er egentlig en sykdom som ikke er så lett...

Det blir litt mer dødsfall og begravelser her i Mali enn det jeg er vant med hjemmefra. Ikke bare er det vanligere at folk mister et barn eller at folk dør av sykdom tidlig, men det er også vanligere å gå i begravelser. Det trenger ikke være noen man kjenner engang. En fjern slektning til en du kjenner, eller en nabo, en person misjonen har en eller annen link til. Det er forventet at man kommer i begravelsen, eller at man i hvert fall kommer innom hjemmet for å kondolere.  I begravelser i Mali er det vanlig at "alle" kommer. For en gang skyld er det ingen som hilser. De bare setter seg ned i stillhet og venter på at seremonien skal starte.   For en stund siden fikk jeg en tekstmelding. En kamerunsk misjonær, Pierre, som deler kontor med oss i Bamako hadde mistet en svigerinne. Hun hadde fungert som en mor for ham, så det var et tungt tap. Særlig tungt siden han er langt hjemmefra, som misjonær i Mali, og ikke hadde mulighet til å reise hjem og være med familien. Da j...