Glendrangeposten

Jeg er ferdig med en intens uke med møteaktivitet. Bibelskolekomite, Agenda1 - komite, synodekomite, budsjettkomite, to dager undervisning og Generalforsamling for samarbeidskirken vår, EELM. Det kan være ganske slitsomt å springe fra det ene møtet til det andre, men som rektor på bibelskolen sa det: Det er egentlig ganske motiverende også!  Lange dager med mye folk og litt bruk av maske.  Det er motiverende og gøy med lange møtedager når det merkes at vi trekker i samme retning, når møtene er konstruktive og vi er på vei framover sammen. Og det fikk jeg virkelig oppleve denne uka.  Bibelskolen har fått en ny rektor. Han har klare tanker om hvor han vil med skolen. Det er spennende å se hvordan vi kan få kirken mer aktiv og involvert i livet og framtiden til Bibelskolen. Neste møte skal vi ha digitalt. Mali har tatt et kjempehopp i tilgang på nett det siste året. Jeg vet ikke om det er mulig å skjønne hvor utrolig stort det er for dere som sitter rundt forbi på hjemmekont...

Er det vannkrukker? Eller kister? Plutselig blir jeg litt nysgjerrig.  Det er mye merkelig man kan begynne å diskutere når man er på en 9 timers kjøretur. Hva gjør man egentlig med et lik som ikke vil begraves? Og hvordan begraver man en dverg? Så mange ting som jeg ikke hadde reflektert særlig over tidligere. OBS: videre lesning er ikke for sart sjeler.  Jeg husker ikke helt hvordan vi kom inn på det. Men vi endte opp med å snakke om begravelsesskikker. På landsbygda i Mali er de fleste gravene umerket. Du ser hvor det er gravd en ny grav, men sporene forsvinner fort. Det finnes heller ikke noe offentlig begravelsesbyrå. Det er ungdommer som går ut på gravplassen og gjør klar et hull.  Jeg lurte på om det hendte at de av og til kom over skjeletter når de gravde nye graver. "Ja, det gjør de nesten hver gang. Men de er vant til det. De tar opp de benene og legger dem til side. Når hullet er ferdig, lager de en liten innhukk og putter benene nedi der før de begraver nestem...

Den 17. januar satte jeg meg på flyet på vei fra Gardermoen til Paris. Da hadde jeg vært i Norge i ganske nøyaktig 10 måneder. Jeg var ganske spent. Hvordan var egentlig koronaregler i Frankrike og Mali? Var jeg sikker på å ha alle papirer med meg? Og hvordan ville det bli å komme til Mali? Hadde korona forandret livet der?  På vei til Gardermoen og flytur ut i den store verden.  Folk har spurt meg om jeg gledet meg til å reise tilbake. Vel, komfort er ganske vanedannende. Jeg kunne fort vent meg til å pusle rundt hjemme i Norge. Og så er det alle sikkerhetsrapportene og meldingene om utviklingen i Mali. I 2020 var det en økning på 42% på tilfeller av angrep nord og i senter av landet. Det er også en økende kriminalitet med stadig flere ran og innbrudd, også i vest. Håpløshet og dårlig økonomi er ingen god oppskrift for et trygt og stabilt samfunn. Sånne nyheter påvirker meg mye sterkere når jeg leser dem på avstand enn når jeg er i Mali. Sinnsstemningen påvirket også måten å ...

Første uka i mars holdt Normisjons misjonærer i Mali og Senegal misjonærkonferanse. Det var entusiasme og framtidstro. For en opptur!! Og bare 14 dager senere satt vi litt fortumlet alle sammen på forskjellig steder rundt om i Norge. Evakuert på grunn av korona.  De siste årene har vi vært få misjonærer på misjonærkonferanse. Men i år var vi 20 voksne og 10 barn. Da kan man ikke klage! Jeg er stolt over å få være med på å lede et fellesskap med så mange gode medarbeidere. Arbeidet ser veldig annerledes ut i Mali og i Senegal, men fellesnevneren er misjonærer som møter folk der de er, med de utfordringene de har i livene sine. I tre dager fikk vi være sammen og dele det vi har av drømmer for lokalsamfunnet vi er en del av og personer vi bryr oss om. Vi fikk også hatt samlinger og gudstjenester på norsk. Bønnefellesskap på norsk, og det å synge kjente sanger sammen, er noe av det jeg savner i Mali.  Det ble også litt tid til felles sang. På norsk!  Måltiden...

Det var fest for en av våre ansatte som gikk av med pensjon. Vi hadde spist godt og det var tid for taler. Men den gode stemningen ville liksom ikke helt komme. Det hang et vemod over det hele.  Jeg er sammen med Kari. Han blir pensjonist og har nettopp fått en liten figur som et minne fra Normisjon.  De siste årene har Normisjon har hatt det tungt økonomisk. Det merkes jo hos oss her i Mali også. Vi har fått strammere budsjetter, særlig i 2019 måtte vi stramme skikkelig inn. Det førte til noen oppsigelser, men heldigvis klarte vi å ta inn endel på ikke å erstatte vakter som gikk av med pensjon. I tillegg har Mali sine helt egne utfordringer. Den urolige sikkerhetssituasjonen har nå vart siden 2012, og det er lite som gir grunn til å tro at det kommer til å roe seg. Snarer ser det ut som om stadig større områder av landet er mulige å nå for militser, terrorister, jihadister. Det legger en demper på aktivitetene. Nordmenn står ikke i kø for å få komme til Mali, verken på...

I Mali er det 800 000 slaver. Det er ikke så lett å legge merke til det for en utenforstående. Det er ikke snakk hushjelper som blir behandlet som slaver, eller barnearbeidere. Det er helt vanlige mennesker, som ser ut som alle andre. De går på skolen, kan jobbe seg opp til å bli rike kjøpmenn. Men de er født inn i slavefamilier. Og man kan aldri komme seg ut av en situasjon som man er født inn i. De er født slaver, og kan aldri bli noe annet enn slaver. Det er posisjoner de aldri kan få i samfunnet. De kan ikke gifte seg med ikke-slaver. Det er ikke like sterkt over alt i Mali. I noen etniske grupper er det ting som ligger langt bak i felleshukommelsen. De snakker ikke om slaver, omtaler ingen som slaver. Men alle vet hvem som er hvem. Slaveri er egentlig forbudt i Mali. I Grunnloven § 2 står det: Alle maliere er født og forblir frie og med like rettigheter og plikter og all diskriminering på grunnlag av opphav, farge, språk, rase, kjønn, handicap, religon og politisk oppfatning...

Kan gamle historier bli nye? Kan Bibelens fortellinger ha noe å lære meg om mitt liv? Om hvem jeg er? Jeg har lest bibelen historien hele livet, men plutselig har de fått nytt liv.    Kollega Karen og Adama deler ivrig av det de har opplevd.  I forrige uke var jeg på kurs på Normisjons bibelskole her i Mali. Vi hadde fått med oss en dyktig dame fra Burkina Faso, Awa. Hun skulle lære oss å fortelle bibelhistorier. Nå er jo jeg ganske god på å fortelle. Jeg har tross alt et mellomfag i drama (og de som er under 40 vet vel ikke lenger hva et mellomfag er engang...) Men jeg ble tatt med på en reise i en fart og i en dybde som overrumplet meg. I løpet av fem intense dager lærte vi over 12 bibelhistorier. Og de skulle læres ordrett! Vi lærte noen ved å høre dem fortalt først, noen av å høre andre lese og noen ved å lese selv. Det geniale er at da kunne til og med analfabeter lære seg å fortelle bibelhistorier. Og så stilte vi spørsmål til teksten!! Da Awa fortalte ...