Båtflyktninger - ka kan eg gjør?

Det er en industri og en tragedie som utspiller seg rett ved Europas grenser. Det er ikke noe nytt. Det har allerede pågått i rundt tjue år. Det er lenge siden fiskerne på Kanariøyene var redde for utøve yrket sitt fordi de fikk lik i garnet. Men nå virker det plutselig som om Europa litt forvirret våkner opp. Kanskje. 



Forrige uke kom 11 000 flyktninger til Sør-Italia. Det var de som overlevde. Siden januar i år har minst 1750 mennesker druknet i et forsøk på å nå Europa. Det er 30 ganger flere enn i fjor. Nå er det ikke lenger en stor nyhet at 300 personer er døde, 400 personer.... De kommer fra et sted der det er alt for mange ukjente. Og de skal til et sted der det er alt for mange uønskede allerede. Men kanskje summen av døde til slutt gjør at noen må gjøre noe.

De 14. april la en liten gummibåt ut fra Libya med 105 personer om bord. De fleste var muslimer fra Senegal, Elfenbenskysten og Mali. Underveis ble det en konflikt ombord mellom de kristne og muslimene. Flere av passasjerene fra Nigeria og Ghana ble truet fordi de var kristne. Så en natt gikk 15 muslimer til aksjon. De hev 12 av de kristne medpassasjerene på havet. De ni andre kristne som var ombord reddet seg ved å klynge seg til hverandre og danne en menneskekjede. Når båten nærmet seg Sicilia ble de plukket opp av kystvakten. Muslimene ble arrestert for overlagt drap på bakgrunn av religiøse motiver. De ni kristne har fått beskyttelse som vitner.

Men denne nyheten forsvant fort når enda verre nyheter dukket opp. En båt med kanskje opp mot 900 passasjerer gikk ned da kapteinen krasjet med vilje i et lasteskip. 28 overlevde. 300 passasjerer var innelåst i maskinrommet, uten mulighet til å overleve. *

Hver dag kommer det nye historier om folk som er plukket opp. Båter som blir sendt avsted av kyniske bakmenn, med bare drivstoff til å komme halvveis. Man kalkulere med at de blir plukket opp. Og hvis ikke, hvem bryr seg egentlig?

Og bak alle disse tallene er et menneske. En person som drømte om et bedre liv. En person som helt sikkert hadde urealistiske forventninger til hva som blir livet i Europe. Men en person som ikke ser noe håp for morgendagen. En person som legger ut på sjøen, uten redningsvest og uten å kunne svømme, i en liten overfylt båt, fordi det ikke er noenting som holder ham tilbake. Mange flykter fra krig og uro. Mange, i fra mitt område i verden, er bare økonomiske flyktning. Nesten alle unge menn jeg snakker med vil bort herfra. Jeg prøver å si at de må bli værende, at det er bedre å tjene litt her enn å risikere livet for å komme til et sted der de uansett ikke er velkomne. Det er lett for meg å si. Jeg som aldri har opplevd å se framover og ikke se noe spor av lys, ikke se noe håp om forbedring, bare et langt liv hvor eneste mål er å overleve.

Men alle disse menneskene, De er fremmede. De har ingenting med oss å gjøre. Til og med for meg er den første tanken når jeg hører at en båt har gått ned. Hvor var de fra? Når jeg hører at de er fra Syria og Irak kan jeg slappe av. Men når det kommer melding, som forrige fredag om at de kommer fra Senegal, Elfenbenskysten og Mali. Da blir jeg berørt. Da handler det ikke om fremmede, men det kunne ha vært han ungdommen som jeg hadde konfirmantundervisning med i kirken eller sønnen til kjøpmannen på hjørnet. Så lenge konfirmanten min var i Libya, hadde jeg hjerte i halsen hver gang jeg hørte om et forlis. Jeg pustet ikke ordentlig ut før jeg fikk telefonen om at han var kommet fram til Italia. Jeg har vært i begravelse til en ungdom som druknet, for mange år siden. Storebrødrene var knust, fordi det var de som hadde presset ham til å reise. Ungdommen selv ville ikke. Han var redd. I sommer døde rundt 30 ungdommer fra landsbyen jeg har bodd i i seks år. De hadde tatt båt sammen fordi det er sikrere å reise med folk fra samme stamme, da behøver du i hvert fall ikke være redd for å bli kastet over bord. Men båten gikk ned. Bare en overlevde.

Jeg så et innlegg på facebook i dag: Sannheten om det de har vært gjennom før de kom så langt som til båtreisen vil sjokkere deg og forandre synet ditt på dem for alltid! Men det forferdelig er at det gjør det ikke. Vi vet at det ikke bare er å ta en buss gjennom Sahara. For å komme seg levende gjennom ørkenen må flyktningene betale dyrt for å sitte i stekende sol på overfylte lastebiler. De risikerer å bli utsatt for tortur ved alle politi- og grenseposter de passerer. (Den italienske journalisten Fabrizio Gatti beskriver turen grusomt og troverdig i boken Bilal.)

Vi kan ikke late som om vi ikke vet.  Vi kan ikke stikke hodet i sanden, selv om det er det mest komfortable. Vi kan ikke miste motet og si "hva kan vel vi gjøre mot et sånn hav av mennesker?"

Let us more and more insist on raising funds of love, of kindness, of understanding, of peace. Money will come if we seek first the Kingdom of God – the rest will be given.
Mother Teresa

----------------------------------------------------------------------------------------------------------
Kan eg gjørr någe med det
Tekst: Gunnar Roalkvam / Melodi: Sigvart Dagsland

Når eg ser at drømmer bleikne,
og visjoner visne hen,
når eg ser at tvilen herske,

så lide tro me har igjen!

kan eg gjørr någe med det?

kan eg gjørr någe med det?


Ka kan eg gjørr?
Eg e så liden,

ka kan eg gjørr?

Eg e så liden,

hjelp oss samen
me som tror:
At møje kan me
hvis me vil det,
mens me vente
her på jord.

Når eg ser at tunge skyer
trekke mørknå øve oss,
når eg ser de slibe kniver
og legge opp te det å sloss,
kan eg gjørr någe med det?
kan eg gjørr någe med det?


* I dag, den 27. april, bekrefter regjeringen at 12 av de overlevende fra forliset er Maliere. Tidligere i dag ble det holdt minnestund i hovedmoskeen i Bamako. Da var 50 av de omkomne identifisert som maliere. Nå i kveld er tallet økt til 102 identifiserte. Alle fra Kayes-regionene. Vår region.  


Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

En liten dame setter store spor

I Mali er det 800 000 slaver

ENDELIG tilbake i Mali !