Kvinner kan!

I midten av januar var Karina Lassen, en av Normisjons misjonærer, på besøk i en menighet for å forberede en barnedag her i Bamako. Det var i hvertfall det hun trodde. Men da hun kom på møte satt det en gjeng damer der som var klare for å planlegge kvinneleir. Om det var manglende kommunikasjon, om det var en villet Gudfeldighet, resultatet ble i hvert fall at de endte opp med å planlegge en kvinneleir også. Utfordringen var gitt til damene i Bamako. - Dersom dere tror at dere klarer det, så sett i gang! Litt usikre var de i begynnelsen, men så tok det helt av.

Deltakerne kom med offentlig transport og de fleste var ganske slitne etter reisa. Noen brukte over et døgn, fordi toget stod 8-9 timer på stasjonen før det begynte å gå eller fordi minibussen fikk tekniske problemer. Men alle kom seg omsider fram til kirkas første kvinneleir i Bamako. 

Kollega, Karen Ekern, sammen med to av damene fra området hvor hun arbeider. 

Det var vel 60 kvinner som kom fra alle de 4 distriktene hvor vi har arbeid, og vertskapet fra de 4 menighetene her i Bamako, viste at de er dyktige på organisering. Måltidene var ferdige til planlagt tid, de kom rundt med vann til dem som satt time etter time og lyttet til undervisning, og innkvartering var ordnet i klasserom på skolen, som ligger like ved kirka.

Veldig greit å innkvartere folk på skole, for da følger det jo et storkjøkken med! 

Man må være innstilt på en del skrelling og kutting når man lager mat til 60 sultne damer.

En av misjonærene kommenterte at sist gang hun hadde vært på kvinnestevne hjemme i Norge ble det nevnt i evalueringen at noen hadde sovet dårlig på grunn av slitte madrasser. De mente det måtte kjøpes nye før en kunne innby til ny samling. Her i Bamako svarte alle at de hadde sovet godt til tross for overnatting på matter rett på et hardt sementgolv! I tillegg er det slik her at der kvinner er samlet, er det alltid mange barn. Kanskje noen av dem rett og slett etter å ha født 8-9 barn må ha en liten kropp ved siden av seg for å få sove? I hvert fall var det et par av dem som ikke hadde egne barn med, som likegodt hadde med seg et barnebarn!

Damene har funnet seg godt tilrette på hver sin matte på sementgulvet i klasserommet.

Det var tre dager med grundig og god undervisning. Tre tema gikk igjen hos de ulike talerne: 

Vi skal være rene for Gud, vi skal bære hverandres byrder, og vi skal gi evangeliet videre til andre.

     

En hel dag ble det snakket om tilgivelse. Det er ikke vanlig at voksne snakker noe særlig med barna, men de er raske til å slå og skjenne. Det gjorde inntrykk på mange da taleren sa at de måtte huske at de også måtte be barna sine om tilgivelse når de hadde gjort noe galt mot dem eller såret dem. Flere var frimodige og delte historier om hvordan de etter lang tid med bønn hadde greid å tilgi og gjøre opp med folk de ikke hadde vært på talefot med.

Siste dagen ble flere veldig oppmuntret da de fikk høre om nådegaver og skjønte at også små bidrag er viktige, og at Gud har gitt noe til alle og vil bruke hver og en av oss. Lignelsen om talentene ble dramatisert, og han (hun) som hadde gravd ned den ene talenten og ikke gjort noe, ble kastet hodestups ut av kirka!

Og for meg var det oppmuntrende å møte en av de ungdommene som var med som ledere på leir for 10 år siden.
Nå er hun gift og var innom kvinneleiren med den lille datteren sin. 

To av deltakerne på leiren. 

Innimellom øktene var det mye sang og dans og kvinnen fikk snakket med hverandre og delt erfaringer med hverandre. Det er stor forskjell på liv og hverdag for velutdannede kvinner i Bamako og kvinner fra bushen, som verken kan lese eller skrive.  Alle fikk imidlertid en sterk oppfordring om å sette ut i livet det de har lært i løpet av disse dagene, så nå må vi be om at de klarer det.

Noen har lenger fartstid og mer erfaring som kristne, og kan dele de erfaringene med andre. 

Det var lange undervisningsøkter, men når det ble for vanskelig å holde øynene oppe og hodet klart,
var det bare å foreslå en sang. Damene her er aldri vanskelig å be når det gjelder å røre på seg! 

PS Denne gangen er mye av innlegget direkte avskrift fra fellesbrevet til min kollega Karen Ekern.