Glendrangeposten

Jeg elsker Afrika. Akkurat da jeg trodde at jeg kunne se fram til en rolig uke med bare forutsigbar kontorjobb, så får jeg en tekstmelding: "Møt opp i morgen kl 8. Vi skal til presidentpalasset og ønsker presidenten godt nytt år!." Ja, da legger jeg jo fra meg regnskap og rapporter og reiser opp til presidentpalasset da. Bakgrunnen for en slik invitasjon er at jeg sitter i det felles protestantiske rådet her i Mali, AGEMPEM. Jeg ble valgt inn for to år siden. Første året hørte jeg ikke noe fra noen, så jeg begynte å lure på om jeg kanskje bare hadde innbilt meg at jeg ble valgt inn. Men i høst har nok noen lest referatene, og plutselig begynte jeg å bli innkalt til møter. Som for eksempel for å hilse på presidenten. Noen ville nok synes det var veldig spennende å få besøke presidenten, men jeg liker meg egentlig best blant enkle folk. Presidenter og konger gjør meg litt nervøse. (Ikke det at jeg noen gang har hatt mulighet til å møte en konge.) Så jeg prøvde først å vri...

Godt nytt år til alle trofaste lesere og støttespillere.  Må 2016 blir et godt år for oss alle, et år der vi får se enda mer av hva Gud kan gjør i livene og i samfunnet vårt. Men før vi kommer for langt ut i det nye året, så vil jeg dele litt fra julefeiringen i Mali. Besøk fra Norge I år har jeg vært så heldig å få julebesøk fra Norge. To venninner trosset reiseråd og advarsler og kom for å oppleve Mali i to uker. De fikk spist julegrøt (kokt på lokalt dyrket ris) sammen med kassonkemisjonærer og julelunsj hos malinkemisjonærer. De fikk besøkt Normisjons bibelskole, stått ved utspringet til Senegalfloden, feiret på gudstjeneste i kassonkéland og vært tilstede på avslutningsfesten for bistandsprosjektet vårt, Helsehagen . Jeg måtte jo sørge for at de fikk et lite inntrykk av Normisjon. Besøket mitt var imponert. Jeg kjenner at jeg er stolt over å få vise fram et flott land og gode mennesker. Samtidig er jeg stolt av alt det arbeidet Normisjon gjør. Da damene endelig drog...

I sommer begynte jeg å planlegge et vanntårn sammen med en av Normisjons menigheter i Bamako. Både for å hjelpe de i menigheten med en håpløs vannsituasjon og for å hjelpe dem til å få en inntekt. Nå er endelig en lang ventetid over. Takket være gaver fra mange av dere, er vanntårnet nå ferdig installert. Et styre er på plass og alt ligger til rette for en stor fest i menigheten.  Det er med stolthet i hjerte at jeg kan kjøre den kjente støvete veien opp til kirka og se vanntårnet som rager høyt der oppe ved siden av kirken. I dag er det festgudstjeneste! Temaet for dagen er vann og takknemlighet. Presten leser fra skapelsesberetningen. Før Gud skapte mennesket skapte han kilder med vann slik at vi kunne leve og ting kunne vokse. Det er Gud som gir vann til liv og vekst også i dag. Barnekoret, ungdomskoret, kvinnekoret og "de unge mennene som ikke er med i andre kor"koret, var alle oppe og sang, og det ble til og med danset en del. Ungdomskoret synger og danser. ...

Normisjon er i Mali for å bygge kirke, men også for å vise Guds kjærlighet til alle mennesker i praksis. Av og til møter vi skjebner som gjør mer inntrykk enn andre. En av dem er Nayina, en ung firebarnsmor med kreft.  En av de maliske kollegene mine, Dory, kom innom kontoret mitt en dag. Han hadde noe veldig vanskelig han ville dele med meg. Uken før hadde han vært hjemme i landsbyen og der hadde han møtt en ung kvinne som kom og spurte ham om hjelp. Hun hadde hatt en klump på hånda som bare vokste og vokste. I to år hadde hun oppsøkt flere trollmenn og marabouer (muslimske healere) for å finne en kur. Nå hadde hun ingen penger igjen og veldig lite håp. Men hun hadde fire små barn og i et siste desperat forsøk henvendte hun seg til en hun visste hadde jobb. Kanskje han kunne hjelpe henne til å få behandling? Dory tok dama med til en lege. Han kunne bekrefte at det var kreft og at eneste løsningen var å amputere hånden før det spredte seg lenger.  Nayina på syke...

I oktober skrev jeg om en av menighetene våre i Bamako. Da hadde de nettopp fått opp bolig til pastoren. Men de har fremdeles noen utfordringer foran seg. Hvordan skal de lønne pastoren? Og hvordan skal kvinnene i menigheten få tak i vann?  På vei ut på menighetsbesøk. For to år siden plasserte den lutherske kirken her i Mali, EELM, en pastor i menigheten. Det har vært til stor hjelp. Utfordringen er at det ikke fulgte med noe lønn til pastorstillingen. Siden de aller fleste av de som bor i området ikke har fast jobb er heller ikke det de får inn i kollekt nok til å lønne en pastor. Foreløpig har pastoren, kona og seks barn overlevd på gaver, men det er en vanskelig situasjon. Vanskelig er også vannsituasjonen i bydelen. Dette er en ny bydel og det er ikke utbygd infrastruktur. Det vil si det er ikke innlagt strøm og vann. Det finnes flere brønner i området, men de er for grunne og går fort tomme. Kvinnene klager over at de bruker store deler av dagen (og noen ganger natte...

Forrige fredag begynte ganske rolig. Jeg kom på jobb, innstilt på å ta et par timer på kontoret før jeg skulle avspasere resten av dagen. En tidligere arbeider kom innom for å hilse på. Det hadde vært et ran eller noe i nærheten av kontoret der han jobber (i nærheten av Radisson Hotel), så alle arbeiderne hadde fått beskjed om å dra hjem. Vi snakket litt om løst og fast før jeg slo på PC'en. Der kom det ganske raskt opp en melding på skype: "Ser på NRK at det er et skyting på Radisson Hotel." Så begynte telefonen å ringe og så var en uvirkelig dag i gang.  TV bilder fra den maliske statskanalen, som viser resepsjonsområdet på hotellet.  Resten av dagen brukte jeg i telefonen og på mail, med Normisjons ledelse i Norge, med ambassaden, andre norske i Mali og diverse journalister. "Hvordan går det? Hva skjer nå? Føler du deg trygg?" Hendelsene tror jeg er godt nok kjent. To bevæpnede menn kom seg inn på Hotel Radisson i Bamako rundt kl 7 forrige fredag. ...

I år 2700 f Kr satt keiserinne Leizu av Kina under et morbærtre og drakk formiddagsteen sin. Plutselig falt en kokong ned i teen. Keiserinnen la merke til at kokongen løste seg opp og ble til fine tråder. Det ble, i følge myten, opphavet til silkeproduksjonen. På Madagaskar produserer de også silke. Tidligere var det bare adelige og kongelige som hadde lov til å bære silke. Mye er forandret i samfunnet, men silken behandles fremdeles veldig manuelt.  Advarsel før du begynner lesningen: Dersom det mot formodning skulle være noen silkeeksperter som leser dette. Jeg vet at språket er noe hjelpeløst, men jeg har lite erfaring og ikke så stort vokabular når det gjelder silketing. På Madagaskar har de både "dyrket silke" fra silkeormer og "villsilke". Den "ville silken" blir spunnet av silkeormer som lever vilt ute i naturen. Denne silken er grovere i teksturen og brunere i fargen. Vi fikk være med på prosessen med å lage skjerf av "dyrket silke...