Glendrangeposten

«La deres ord være vennlige og ha salt og kraft. Ikke la tiden gå i fra dere.» Det var bibelteksten i går morges.Og den uroet meg. Selv om jeg jobber som misjonær, så er mye av tiden min bundet opp på et kontor, eller sammen med kristne ledere. Da ble bønnen min: "Kjære Gud, hjelp meg å se situasjoner der jeg kan vitne om deg?" Så skulle vi ut og kjøpe stoler.  Stakkars administrasjonslederen på Normisjons kontoret i Bamako. Han har måttet sitte skakt i en gammel stol i mange måneder nå. Selv når jeg ikke lenger opp til kontorpulten med min kontorstol. Jeg har funnet fram en vanlig kjøkkenstol istedenfor. Sekretæren vår er veldig forsiktig med ikke å vippe ryggen på sin stol bakover, for da risikerer hun å havne på gulvet. Tiden er egentlig overmoden for å finne tre nye kontorstoler! Men det er ikke så lett. Vi har sett etter kontorstoler i flere måneder, men det er vanskelig å finne stoler som ikke knekker etter et par uker i bruk. Alle ansatte hadde fått beskj...

Da har jeg akkurat kommet tilbake til Mali etter nesten to måneder i Norge. Nesten det første alle jeg traff spurte meg om var: Hvordan er sikkerheten i Mali? Er du ikke redd? Hvordan tørr du? Til slutt måtte jeg nesten stille meg spørsmålet selv også: Kanskje er det ikke så sunt for meg å være i Mali? Kanskje jeg kommer til å bli helt psykisk nedbrutt. Og nå når jeg er tilbake må jeg kjenne etter. Hva føler jeg egentlig?  Når jeg kommer på kontoret om morgenen møter jeg som regel de lokalt ansatte på gårdsplassen. De spiser en felles frokost før nattevaktene går hjem og de andre begynner arbeidsdagen sin. Første dagen min tilbake i Mali satte jeg meg ned og snakket litt med dem. De oppdaterte meg på sikkehetssituasjonen i Mali og hva som har skjedd i det siste. Akkurat da var det en liten stemme inni meg som sa at det kanskje ville vært mer fornuftig å bare reise hjem. Men nå har jeg vært her en uke allerede, og følelsen jeg sitter igjen med er - takknemlighet! Jeg er så takkn...

WAWA-syndromet. Jeg hadde så vidt hørt om det, men nå plutselig kjente jeg at jeg selv var i ferd med å bli rammet. Dersom man ikke tar tak i det fort nok, kan man bli fullstendig apatisk eller deprimert. Jeg trodde at jeg hadde vært så lenge i Mali at jeg var blitt immun, men nå kjente at jeg var helt på randen.  Slik kan man typisk se ut når man kjenner at man brygger på litt WAWA.  WAWA - eller West Africa Wins Again slår ofte til på denne tiden av året. Når det er godt over 40 grader, og det bare fortsetter å være varmt. Dag etter dag. Så går aggregatet i stykker, sånn at det blir umulig å få sove i hus som ikke er bygd for luftgjennomstrømning. Og så en morgen har frys og kjøleskap bestemt seg for at nok er nok. Og du kan bare prise deg lykkelig for at du egentlig ikke har så mye mat der uansett. Og så bestemmer pc'en din seg for at den trenger en pause. Da kan man kjenne at nå, nå er det snart ikke morsomt lenger. Nå er det like før man bli overvunnet av Afrika...

På fredag hadde vi en blåtur med arbeiderne på kontoret her i Bamako. Utfordringen var at det var en "ut i det blå"-tur også for oss som hadde planlagt dagen. Vi visste ikke helt hvor stedet var eller hvordan det var der. Kunne dette går bra?   Herr Struts ser ikke særlig blid ut. Store fyren på to meter er ikke tre år ennå.  Jeg hadde aldri hørt om gården før, men sønnen til en av de ansatte hadde vært der på skoletur. Det var lite informasjon å finne på nettet og andre steder, men det virket som om det var en åpen besøksgård. Så vi stappet alle de ansatte inn i bilen sammen med en ferdig grillet sau, rikelig med drikkevann og det mest nødvendige for en vellykket dag - teutstyret!  Det viste seg at Ferme Kledu var en riktig stor gård, eller et anlegg kanskje, på 300 hektar. (Det vil si, dersom jeg har forstått det riktig 3 kvadratkilometer.) De hadde ikke bare struts, men flere hundre bikuber, en stor skog, 200 påfulger, en antilope og et par dromed...

"Som kristen, skulle du ikke ønsket at du  ikke trengte forholde deg til det gamle testamentet?" Spørsmålet kom ut av det blå mens jeg var på besøk hos noen venner i Norge i sommer. Det første jeg ville svare var: "Er du gal?!" Jeg sa ikke det da. Dessverre sa jeg ikke så mye annet fornuftig heller. Det var først i bilen på vei hjem at hjernen begynte å jobbe igjen, og jeg kom på alle de gode svarene.  Utdrag fra det gamle testamentet på bambara.  For hvordan forklare gleden over å lese i Bibelen. Hvordan forklare at det ikke bare er noe jeg må lese siden jeg jobber med det, men at jeg fryder meg over språket, humrer godt av snodige historier og føler med personene jeg møter? Hvordan forklare at det er en levende tekst hvor jeg finner veiledning, retning og styrke? Hvordan kunne jeg ønske bort det gamle testamentet? Det er jo der historien begynner! Det er jo der Gud viser hvem han er gjennom måten han viser omsorg for en ganske merkelig gjeng med fedre, k...

Kristus er oppstanden! Ja, han er sannelig oppstanden! Det er en hilsen mange kristne møter hverandre med på første påskedag. For dersom han ikke er stått opp, så var han bare enda en visdomslærer, kanskje en god en, men neppe en som ville blitt husket i to tusen år. Men nå er han oppstått og vi får feire hans oppstandelse på mange ulike måter rundt om i verden, også i Mali!  På påskefest med min alltid like skeptiske navnesøster.  Langfredag og dåpsgudstjeneste For Normisjons sammarbeidskirker her i Bamako, starter påsken med dåpsgudstjeneste på langfredag. I år var det rekord. Siden jul har 20 ungdommer og 5 voksne fra fire av våre menigheter fulgt dåpsundervisning og var nå klare for dåp. For en glede å se ungdommene stå i kø for å bli døpt! Selv om selve handlingen var skjult bak prekestolen. Vannet i bassenget var iskaldt, og siden de aller fleste er ukjent med å bade, var det en ganske skummel opplevelse å stå i dypt vann. Men pastorene holdt dem godt fast,...

Etter mye leting og tenking, grubling og svetting, nøling og nervøse rykninger, nærmer endelig dagen seg. Vi skal få hus. Ordentlig hus i Senegal! Dette blogginnlegget er tilegnet de utrettelige misjonærene Kristian og Møyfrid Moskvil og volontørene Andres og Kari Jøssang.  Alle mann i arbeid! Eller nesten alle. For de som synes det kan bli lange dager på en byggeplass, så er det satt opp en huske i det store tuntreet.  Da Normisjon begynte i Senegal for et par år siden var tanken vår at denne gangen skulle vi slippe alt slitet med å bygge egne hus. Vi skulle arbeide i en storby. Her kunne vi basere oss på å leie hus. Mye enklere. Mye billigere. Så drog vi ut i byen for å lete. Vi lette og lette, og fant snart ut at måten vi tenker hus på og måten de fleste her bygger hus på ikke går helt sammen. Vi trenger for eksempel ikke fryktelig store soverom. Vi vil helle ha en ordentlig stue og mindre rom. Kjøkkenet derimot. Der vil vi ha plass. Jeg diskuterte det med en a...